DEN KRISTNE GUDSTROENS DUMHET

26.05.26

Det kristne budskapet er kanskje den eneste gudstroen som kaller sitt eget budskap for en “dårskap”. Jesus sin død på korset beskrives som en dumhet. Bibelen påstår også at akkurat denne dumheten er Guds visdom. (1.Kor.1.18)  

Svarte hull i universet forandrer seg ikke av hva vi mener om det. Men en liten del av det som foregår rundt et svart hull, kan vi sammenligne oss med. Vi kan f.eks. selv kjenne tyngdekraften eller regne på den.  

Bibelens forsoning mellom Gud og mennesket beskrives som betinget av hendelser på vår side av tilværelsen og hendelser på Guds side av tilværelsen. Guds uutforskede personlighet, Jesus sin synliggjøring av den, og menneskets kjente natur veves sammen i ett krysningspunkt, én “gordisk knute” som finner en uventet løsning gjennom én spesifikk hendelse. 

Hendelsen er konkret, men den kan altså ikke beskrives med bare ett perspektiv. Teologien ønsker ofte å samle sine dogmer i noe som kan formuleres kort og ikke minst forsvares apologetisk. Men Bibelen presenterer ofte så mange perspektiver på ting at det kan bli vanskelig å velge bare ett for å kunne tro “riktig”.  

Vi kan heller ikke beskrive universet eller den menneskelige tilværelsen med én ligning, én setning eller “the theory of everything”. Men vi kan prøve å finne ut hva som får noe å si for oss. Det er mye vi ikke trenger å ta stilling til i bibelen, og likevel kan vi beholde resultatet av forsoningen. Hvordan når resultatet oss lettest?  

Det var antikkens mennesker som ga oss budskapet. De festet seg lett ved Guds ære, vrede eller selve offertanken i sine voldsomme og dramatiske levekår. Så lenge vi har kunnet følge mennesket i historien, har det vært hverdagsspråk for alle kulturer at gudenes vrede eller velvilje kunne være avhengig av at en ofret noe.  

Jesus sin død på korset kunne lett forklares da innenfor denne konteksten. Budskapet gikk rett inn der menneskeheten befant seg. Tanken på at Gud ofret av seg selv for å vinne mennesket tilbake, var kanskje absurd for dem også, men ingen reagerte på selve offertanken. Korset var bare så motsatt av hva de trodde de kunne forvente av Gud. Korset innebar jo slutten på menneskenes historiske trang til ofringer gjennom tusenvis av år.  

For det moderne, vestlige mennesket kommuniserer den rituelle offertanken mildt sagt dårlig. Vi har ikke denne samme delte oppfatningen lenger om hvordan en blidgjør gudene. Ateismen latterliggjør ofte det at Gud ikke klarer å tilgi uten at han ser blod og tortur. Likevel må noe ha tvunget frem akkurat denne ene løsningen, der Jesus dør på korset og dermed skaffer til veie forsoningen mellom Gud og menneske.  

Men vi trenger egentlig ikke å se alt slik antikken gjorde det. Vi trenger bare å finne oss selv igjen i det hele. Hadde en forklart korset gjennom f.eks. menneskerettighetene, så hadde det moderne mennesket kanskje forstått det mye lettere? Frihet, likhet og brorskap… Frihet, rettferdighet og kjærlighet klinger jo bedre i våre ører. Kanskje er en slik tilnærming ikke så kjettersk som det kan høres ut. Jesus fortalte mange forskjellige lignelser for at forsoning og tilgivelse skulle konkretiseres for så mange som mulig.  

Vitsen med forsoningen er jo at Gud ville forsone verden med seg selv, og at verden “lærte sannheten å kjenne”. (2.Tim.3.7) For å kjenne til noe, må vi nødvendigvis kunne få en viss logisk tilknytning til det. Menneskets bevissthet har vanskelig for å slå seg til ro uten frihet, rettferdighet og å bli elsket eller å kunne elske seg selv. Det er så universelt for en bevisst skapning, at vi mister helsen og trivselen hvis det mangler. Kanskje ligger svaret i at Gud møter oss mer enn vi tror i dette?  

Gud beskrives noen ganger i bibelen med begrensninger på sin allmakt. “Han kan ikke fornekte seg selv.” (2.Tim.2.13) Gud har personlige forpliktelser han ikke kan gå ut av. Han kan ikke tvinge mennesket til noe mot menneskets egen vilje, fordi han selv har gitt mennesket viljen og gjort det “lite ringere enn Gud”. Vi har på én måte sprunget ut av hans vesen og blitt selvstendig bevisste i en verden som fungerer ulikt Guds side av kosmos. Som selvstendige skapninger reagerer vi på ufrihet. Gud kan heller ikke være urettferdig mot mennesket eller glemme sin kjærlighet til mennesket. Fordi han er konstant, blir han “tvunget” av sine egne kvaliteter.  

Hvis menneskets frihet blir brukt feil, må Gud være rettferdig. Når rettferdigheten krever at urett ikke kan aksepteres, kan Gud miste mange av dem han elsker. Da står kjærligheten bare igjen med ett valg. Den må gå lenger enn rettferdigheten. 

Da velger Gud å ta tapet selv. Retten til å tilgi urett tilhører den som har blitt utsatt for uretten. Guds vrede og sorg over menneskehetens kapasitet til å velge ondskap, er tydelig i Bibelen. Men Guds strategi blir likevel som når et søsken volder andre søsken stor lidelse over lang tid. Farens problem er at han elsker hele søskenflokken. Han sender sin representant til menneskeheten. Jesus går dermed imellom, så ondskapen fra den ene i familien ikke skal ramme den andre for alltid. Han tar imot slagene, overgrepene og smerten selv. Han blir fattig sammen med de fattige, lider sammen med de lidende og dør sammen med de dødelige. Han tar konsekvensen av uretten, heller enn å straffe den.  

Den som er utsatt for urett, kjenner seg sett og ivaretatt av denne solidariteten, og aksepterer lettere at faren da også elsker den som gjør uretten. Den som gjør urett, ser at straffen uteblir og forstår at faren demonstrerer kjærlighet til alle involverte. Gud gjør en handling på denne siden av tilværelsen, for å gjenopprette så mye som mulig både her og på “den andre siden”.  

Jeg finner en logikk i korset sånn, selv om jeg vet at det kan finnes flere perspektiver. Jeg ser ikke først og fremst den samme grusomheten som antikken var så vant med. Jeg ser Guds vilje til å nå meg. Hans forpliktelse til menneskerettighetene helt inn i evigheten.  

Jeg kan ikke komme på en bedre måte å samle frihet, rettferdighet og kjærlighet på, enn nettopp Jesus sin død på korset. Det er ingenting vakkert med hendelsen. Den er bestialsk og uendelig skremmende. Korset står plantet midt i uhemmet menneskelig ondskap.

Men det er ikke nødvendigvis Guds allmakt, hans vesen eller hans foretrukne løsninger vi ser på korset. Det er kanskje mest hans avmakt overfor mennesket som han elsker. Korset er antagelig den eneste måten å løse denne “gordiske knuten” på. 

Når det så er gjort, er friheten, rettferdigheten og kjærligheten fremdeles intakt. Gud har ikke fornektet seg selv. Mennesket har fått en mulighet til å inkluderes i det hele. Gud har gått lenger enn rettferdigheten, men er likevel ikke urettferdig selv. Det virker som om akkurat det også var viktig for Gud, av årsaker vi nok ikke kjenner fullt ut. Men en kan uansett ikke anklage noen som bærer alle omkostningene selv. Bare den som er rettferdig, kan stoppe urettferdighet. Bare den som elsker mye, leter etter veier utenom rettferdigheten.  

Alle disse sammensatte faktorene kan samles til ett konkret budskap: Gud har forsonet verden med seg selv. (2.Kor 5.19) Jeg tror det er riktig å forklare korset på en måte som våre dagers mennesker kan forstå. Med mange lignelser. For vi kan ikke fjerne forsoningen fra budskapet. Det er den som gir det kristne budskapet sin egenart.  

Men budskapet bør vel brukes til å dele selve resultatet av forsoningen.  Det gjenopprettede forholdet til Gud, hverandre og oss selv. Ikke til å nødvendigvis begrense alt til antikk virkelighetsforståelse og språkbruk. Eller å redusere alt ned til ett perspektiv eller ett dogme. Da gjør vi Gud mindre og enklere enn universet. Det blir på en måte som å begrense et svart hull i universet til å bare kunne fungere i samme skala som tyngdekraften fungerer på jorden. Det gir i hvert fall ikke mening...