ICE, JESUS OG KONFLIKTLØSING  

25.03.26

Erika Kirk, enken etter Charlie Kirk, er ute og kaller motstand mot ICE for demonisk. Jeg har vel minimal påvirkningskraft overfor det amerikanske samfunnet, og mye mindre følelse med den amerikanske hverdagen enn amerikanere har.  

Likevel har jeg som troende sterkt behov for å ha lang distanse til slik språkbruk. Og jeg er i opposisjon til de delene av religiøs, norsk politikk som lovpriser Erika Kirk og Donald Trump sine «kristne verdier». Det er umulig for meg å se Jesus som en del av den dynamikken. Jeg kan ikke finne noe i Jesus sitt budskap som kan samstemme med Trumps eller Kirks argumentasjon rundt ICE. De får ikke snakke for mine verdier og min tro. 

Utfordringene som det amerikanske samfunnet står overfor, er selvfølgelig reelle. Ulovlig innvandring med høy kriminalitet finnes. Det må det gjøres noe med. Vi har samme debatt her hjemme, om enn i mye mindre skala. Men hvem skal vi sette til oppgaven med å rydde opp i dette? Er det lurt å engasjere de minst kvalifiserte til en slik krevende oppgave? Er rå makt den eneste strategien som til enhver tid finnes i et samfunn? 

I det siste har ICE-agenter hoppet over all tilgjengelig kunnskap om eskalering og deeskalering i sivilsamfunnet. Det er mange trinn i politi-utdannelse og militær-utdannelse som mangler, når en skyter en sivil demonstrant i hodet flere ganger. Mens hun snakker deeskalerende og prøver å komme seg bort fra uroen. Mange andre tilnærminger finnes. Renee Nicole Good døde av denne mangelen på kvalifikasjoner i ICE. 

Det mangler mye i utdannelse og menneskelige kvalifikasjoner, når en gruppe agenter har kontrollen over en demonstrant, og likevel velger å skyte ham etterpå. Til og med i en overhengende livstruende situasjon kunne ett ikke-dødelig skudd vært nok. Neste skritt er førstehjelp. Å skyte mannen som ligger på bakken gang på gang, er bare surrealistisk. Alex Jeffrey Pretti døde på grunn av denne mangelen på menneskelige og faglige kvalifikasjoner. 

Så topper Trump-administrasjonen det hele med å forsvare fremgangsmåten til agentene. De får immunitet fra å bli holdt juridisk ansvarlig. Da er ikke mangelen på kvalifikasjoner bare et problem i gatene. Det forgreiner seg til den politiske ledelsen. Problemene i samfunnet er store nok for hvem som helst. Det kreves en stor statsleder med store personlige ressurser og samlende verdier for å ha strategier rundt dette i en nasjon. I stedet får Amerika en mann på toppen som tenker likt de som skyter. Han har selv ingen av de deeskalerende kvalifikasjonene som godt trente politifolk eller soldater har i møte med sivilbefolkning.  

Og så. Når en tenker at dette er galskap, kommer Erika Kirk inn på arenaen og gir ICE-agentene blankofullmakt fra Gud. Hun eskalerer helt til topps og kaller demonstrasjonene for demoniske. Hadde dette vært en svart komedie, hadde det kanskje hatt en slags underholdningsverdi. Det hadde likevel vært vanskelig å svelge uten bismak. Men så er det altså virkelighet. Som troende menneske tar gråten meg... 

Mange sørget over drapet på Charlie Kirk. Det var riktig å vise medmenneskelighet i møte med politisk vold. Men noen brukte anledningen til å forsvare budskapet hans. Han fikk lov til å ha forsvart kongresstormingen. Det var greit at han kalte LHBT-personer for søppel. Det ble ikke kommentert at han syntes Biden skulle fått dødsstraff. Eller at offentlige henrettelser var sunt for barn ned til tolvårsalderen.  

Nå har Erika Kirk utnyttet den sympatien lenge nok. Den bølgen av medlidenhet kan ikke lenger surfes på. Den er ikke stor nok, til at hun kan forsvare eller tie ihjel drap på andre sivile, med Gud som sin garantist. Likheten til situasjonen i Iran er slående. Religionene tror som regel at andre religioner tar feil. Men de er forbausende like i sin fundamentalistiske form. Når en først har Gud på laget, er alt lov. 

Man kan kanskje ikke forlange politiutdanning av Kirk. Men vanlig anstendighet og medmenneskelighet burde være et minstemål for en som vil ha makt i samfunnet. Når det gjelder påstandene om demoninnblanding, er det nesten umulig å vite hvor en skal ta tråden opp i en saklig samtale. Men én ting er sikkert. Faglig og deeskalerende håndverk er det ikke.  

Hennes mangel på kvalifikasjoner er himmelropende i denne dynamikken. Problemene et samfunn kan stå overfor, er komplisert nok. Hvis en i tillegg skal begynne å lete etter demoner på gatehjørnene, vil jeg si oppgaven blir uløselig.  

Når en skole har et stort mobbeproblem, må det gjøres noe med det. Da lager en strategier, holder kurs og bruker de best kvalifiserte ressurspersonene en kan finne. Det er én ting en aldri gjør. En setter ikke de elevene som mobber mest til å overta styringen i skolegården. Hvis lærerne da setter seg på pauserommet og synes alt er i orden, er det grunn til å påpeke mangel på kvalifikasjoner. Både ute i skolegården og hele veien opp til rektor...