JULEEVANGELIET  

Hun er i 15 års-alderen og skal bli mor. Han er forlovet med henne, og vet at barnet ikke er hans. I nabolaget ser man på magen hennes at reglene ikke har blitt fulgt. Et dårlig utgangspunkt i antikkens Israel.   

De visste nok begge to at det ikke hadde noe for seg på det tidspunktet, å si til folk hva de hadde opplevd. At Gud hadde forårsaket graviditeten hennes. Det ville vel blitt ledd av, da som nå.  

Hadde de levd i vår tid, kunne de ha brukt andre ord. De kunne sagt at assistert befruktning hadde skjedd. At en annen dimensjon hadde påvirket DNA på et usynlig, mikroskopisk nivå. Men de hadde nok ikke overbevist så mange flere likevel. Selv om vi mennesker nå er i stand til noe av dette selv. Jomfrufødsel er ikke vanskelig for oss å få til, med assistert befruktning. Ikke å redigere DNA heller. Vi er kanskje på vei til å lage vårt eget juleevangelium. Noe av dette er allerede hverdagslig for oss.  

Men vi klarer ikke enda å måle andre dimensjoner enn vår. Eller vitenskapelig finne broene mellom dimensjonene. Vi vet ikke hvilke metoder som eventuelt ligger bak, hvis en annen livsform har kommet enda lenger enn oss i mange ting. 

Mange mennesker over hele verden sier de har opplevd forskjellige broer mellom dimensjonene. Vitenskapen har bare klart å matematisk sannsynliggjøre at sånne dimensjoner kan finnes. Noen fysikere foreslår så mange som elleve. Det finnes kanskje flere univers enn vårt. Vi vet også at usynlig masse og energi har evne til å påvirke atombasert masse og energi, gjennom f.eks. tyngdekraften. En livsform som kan beherske dette, kan også dermed påvirke atomer på ett eller annet nivå. 

Nå er plutselig halve Juleevangeliet ikke fri fantasi lenger. Det er mulig rent vitenskapelig. Og den andre halvparten kan stadig bedre beskrives med vitenskapens egne ord. Hvis antikkens mennesker hadde fått høre hva vi moderne mennesker kan gjøre nå, ville de tenkt at vi var guder. Den vitenskapelige avstanden fra antikken til oss, er kanskje større enn avstanden fra vår vitenskap til Guds vitenskap. 

Da Gud sendte sin gave til menneskene, var den en myk pakke som få visste at de trengte. Menneskene i antikken var vant med vold og undertrykkelse som styringsform. Når jødene ropte til Gud om sin Messias, ventet de en sterk leder, som kunne stå opp imot den romerske okkupasjonsmakten. Og som kunne sette på plass de som ikke var gudfryktige nok i samfunnet. De religiøse strevde virkelig for å få Gud på sin side. For å fortjene hans godvilje.  

Det er vanlig for religiøsitet å knytte forventninger til politisk makt. Både kristne, jøder og muslimer kan gjøre det. Men det finnes også strømninger i slik gudstro som heller vektlegger nestekjærlighet og humanistiske verdier som f.eks. toleranse. Det kan også like gjerne finnes innen kristendom, jødedom, islam og andre religioner. Noen ganger finner en kanskje en slags balanse i det. Den fundamentalistiske, politiske religiøsiteten var likevel seg selv lik i antikkens Israel også. En håpet at gudstro skulle gi seg utslag i en sterk mann med evne til kompromissløs styring. 

Det er jo viktig for et samfunn å ha et minstemål av regler. Ellers faller rettsstaten sammen, og jungelens lov overtar. Men så kommer likevel en Messias som ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene. Som snakket om kjærlighet og barmhjertighet. Om at indre motivasjon er mer skapende enn ytre press. Om å ha empati når livet blir umulig for folk. Empati på tvers av religiøsitet, etnisitet, politikk og grad av vellykkethet. En altfor myk pakke… 

For mange ble han bare sønnen til tømmermannen Josef. Født utenfor ekteskap. En skuffelse som ikke levde opp til forventningene. Gaven de ikke hadde ønsket seg. Like fjern er han for mange i våre dager også.   

Men du verden, for et gudsbilde han brakte med seg, når en ser etter! At han elsket verden så mye at han ikke kunne holde seg borte. At han i stedet for å kreve, gir av seg selv. At han i stedet for å forlange respekt, gjør felles sak med dem som ikke respekteres av nettopp de religiøse. Han blir faktisk født inn i samme mangel på respekt som dem.   

Dermed kom juleevangeliet til verden. Muligens ikke rundt juletider, men likevel. Kanskje vi ikke skulle bedømme den gaven etter om vi helt og holdent forstår den fra utsiden, før vi har pakket den opp. Heller ikke etter om den er for myk. Eller at den noen ganger er pakket inn i altfor mange lag av kravstor religiøsitet. Kanskje vi skulle ta litt tid til å pakke den opp. Tid til å ta vekk de lagene som ligger i veien. Kanskje vi forstår mer av den da? Den er tross alt til oss. Gitt med omtanke. Den passer akkurat. Den kan bli til nytte for oss hele livet. Og vel så det…  

God Jul!