KRF – ILLUSJONENES PARTI?

01.05.25

Der tok altså KrF sjansen på, å be meg velge mellom dem og Pride-flagget. Modig...

Det å hente politiske standpunkter fra et religiøst skrift, er vel å bygge på en virkelighetsfjern illusjon for de fleste. Fordi gudstro ikke er konkret nok til å kunne debatteres politisk med utgangspunkt i fakta. Det er jeg helt enig i. Jeg ser riktignok selv på gudstro som noe konkret og logisk, for min egen personlige del. Men den troen ber meg ikke om å styre over andres liv, på vegne av Gud, i samfunnet. I dag må jeg dermed gjøre noe jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre: Uttale meg partipolitisk, offentlig, fordi jeg tror på Gud. I mitt arbeid i menighetslivet har jeg aldri før uttalt meg partipolitisk. Når jeg nå tar mitt valg, må jeg understreke, at jeg heller ikke vil styre over mine trosfeller, som tar andre valg enn meg. Bare så det er sagt.

Jeg kjenner mange politikere i KrF. Flotte folk, med integritet og hjerte. Hadde jeg bare kunnet stemme på dem som personer, så hadde jeg gladelig gjort det. Men nå for tiden, er det partipolitikken som drar til seg oppmerksomhet. Måten partiet KrF og partiet Konservativt (tidligere De Kristne) markerer seg på, tar mye fokus. Det jeg skriver her om KrF, gjelder vel så mye for Konservativt, for min del. Hos disse to partiene har mange illusjoner oppstått. Ved at kristen-navnet tas til inntekt for politikken. Ved at de tar Gud til inntekt for å religiøst styre samfunnet med politisk makt. Det forårsaker illusjoner på mange plan.

Da må jo samfunnet tenke, at disse partiene tror de snakker på vegne av Gud. Jeg vet at mange KrF-politikere ikke tror det selv, men skaden er likevel allerede skjedd. Sånne oppfatninger burde kristne partier ta på alvor. Ellers ender de selv opp med å bli en stor selvmotsigelse. Samfunnet rundt får oppfatningen av, at hvis en vil ha med Gud å gjøre, må veien nesten gå gjennom KrF og Konservativt. Stemmer det med den Bibelen begge partier hevder å hente sine verdier fra?

I en tid der vi nå blir tvunget til å krangle om Pride-flagget på vegne av Gud, vil jeg si så høyt jeg bare kan: Bibelen sin Gud er da uendelig mye større enn dette! Han kan mye bedre enn dette. For meg blir det en illusjon, når Gud gjøres så liten. Mange synes at Gud selv også er en illusjon, allerede i utgangspunktet, selvfølgelig. KrF hjelper nok ikke særlig på den oppfatningen. Hadde den miniversjonen av Gud som KrF fronter for tiden, vært det eneste valget, hadde ikke jeg heller sett logikken i gudstro.

Det hadde blitt så mye lettere for alle parter, om ikke KrF for eksempel prøvde å representere kristne ved å forby et flagg. Eller ved å snakke fra lang avstand om problematikken rundt kjønnsidentitet og seksuell orientering. Med enkle spissformuleringer, på vegne av gudstro. Denne tradisjonen har jeg selv erfaring med. For meg har dette blitt vanskeligere å gjøre etter hvert. Dette måtte jeg ta en skikkelig grundig gjennomgang på, teologisk, for min egen del. For det ble stadig nærere og sårere. Det angår mennesker som jeg er glad i, og har stor respekt for. Mennesker som ofte får en opplevelse av å bli konkret debattert i offentligheten, på grunnlag av følelser, utseende eller personlighet. Det blir nesten som å bli hengt ut med navn og adresse. Det kan føles påtrengende med et sånt offentlig fokus. På tross av mange finpussede formuleringer. Og nå er det i gang igjen.

Denne distanserte ordbruken om andres skjebner, blir stadig vanskeligere å akseptere for mange troende. Og det blir helt umulig for meg og mange andre, å la oss representere, for eksempel med krangling om Pride-flagget. Et flagg som har fått så stor symbolverdi for langt flere, enn bare interesseorganisasjoner og pressgrupper på begge sider av debatten. Det har blitt viktig for mange. Selv om det ble kjempet frem, til det som det er i dag, av en gruppe modige mennesker, som fortjener respekt for den jobben de har gjort. Jeg ser at LHBT+-personer likevel gjerne spanderer dette flagget på oss alle. Gledelig. For dette flagget har en symbolikk som kan omfavnes av alle. Mitt yrkesliv har vært mest i skole og barnehage. Å ha et symbol som lager en kultur med aksept for forskjeller, er gull verdt. Det kan konkret debatteres hva som er psykologisk og pedagogisk konstruktivt, når det gjelder innholdet i læreplanene. Men jeg står for, at konseptet Gud nok er for stort til å presses inn i denne faglige debatten. Han har nok overblikk nok, til å se menneskene på alle sider i en slik diskusjon, hvis Bibelen har rett.

Hvis mangfold og respekt for menneskers egenverdi ikke er samlende nok for KrF, er det ikke så rart at de heller ikke klarer å samle flere stemmer. Heller ikke fra mennesker med gudstro. KrF har egentlig potensial til å fronte nydelige verdier. Jeg skulle virkelig ønske de fikk det til. Å la gudstroen få være så stor og langtrekkende som den fortjener. Altså flere hakk større enn partiet nå får den til å være. At partiet kunne gitt stemme til mer, på vegne av troende. Hvis ikke, blir betegnelsen “kristelig” virkelig en illusjon for et politisk parti.

I disse tider ber KrF meg velge mellom dem og Pride-flagget. Hvis jeg må velge: Samfunnet vårt trenger regnbueflagget  mer, enn vi trenger KrF og Konservativt for tiden. For regnbueflagget snakker litt på samme måte som Jesus sitt budskap, for meg. Det er ikke et budskap om å være fri til å gjøre hva en vil mot andre. Men å være fri til å ta utgangspunkt i den en er, uten å bli sett ned på av medmennesker, bare fordi vi ikke er helt like til enhver tid. Det representerer samfunnsverdier for meg. «Verdi-partiene» KrF og Konservativt har mye å lære av regnbueflagget, for tiden. Sånn. Der valgte jeg.

Hvis en leser i Det Gamle Testamentet (GT), finner en lett politikere som får selv en politiker fra Konservativt til å blekne. Der styres samfunnet teokratisk med jernhard hånd. I Det Nye Testamentet (NT) derimot, er den politiske vinkelen totalt fraværende. Den hører ikke med i det kristne budskapet. En finner noen politiske partier der, herodianer-partiet, sadukeer-partiet og fariseer-partiet. De var de eneste i NT, som ville styre samfunnet religiøst. Jesus finner vi også i NT. Og Jesus var i konflikt med disse politikerne på annenhver side i de fire evangeliene. Det var da også de som fikk ham korsfestet til slutt. Han truet makten deres. Makten gikk foran alt for dem. Det passet dem dårlig, at en som påsto at han var sendt av Gud, samtidig avsto fra politisk makt. En apolitisk Messias var det siste de ville ha. Det skremte dem at Jesus kunne få så stor innflytelse uten å bruke makt. Jesus fremsto faktisk som en motpol til deres religiøse politikk.

Det vanskelige med politikk er, at det handler om lover og bestemmelser. Da oppsummerer en ikke halvparten engang av Jesus sitt budskap. Da mangler jo de gode nyhetene, evangeliet om forsoning mellom mennesket og Gud. Dette er riktignok nok et budskap som en ikke kan styre et samfunn etter. For det er bygd på full forståelse for hvert eneste individ, og bare på indre, frivillig motivasjon. Evangeliet ble faktisk ofte presentert som en motpol til politiske og religiøse lover i Bibelen. Det henter opp mennesket når ting blir komplisert. Når en mislykkes med å leve opp til andres idealer. En får dessverre likevel ikke stoppet kriminalitet, maktmisbruk og urettferdighet på den måten. Med å bare være glad i mennesker, vise nestekjærlighet og synge fine sanger. For de destruktive kreftene i et samfunn respekterer ikke alltid det. De tar over, hvis de ikke stoppes av konstruktive lover som bevarer rettsstaten og demokratiet.

Men det er likevel der den store illusjonen oppstår for et kristelig parti. Uten kjærligheten som går lenger enn lovene, begrenser en hva gudstroen har å gi. Et politisk parti har vanskelig for å inneholde alt dette. Når Konservativt snakker høyt om det kulturelle forfallet i samfunnet, blir mesteparten av Jesus sitt budskap ikke representert skikkelig med det. For Bibelen sitt svar til samfunnet, er ikke lover og politisk makt. Det er tvert imot et budskap som møter mennesket der det er, ikke der det burde være etter alle mulige slags standarder.

Det store med Jesus sitt budskap, var nettopp at han ikke gjorde seg avhengig av verken politikk eller lover, for å få et forhold til menneskene. Alt handlet om relasjoner, bygd på forståelse og naturlig vekst. Det har ofte politikken ikke tid til. Politikk kan bare inneholde et nødvendig minstemål. Jesus sitt budskap inneholder langt flere muligheter enn det. For Bibelen sin Gud har tid. Tid til å la følelsene gjelde. Tid til å la menneskene leve overkommelig. Tid til å vokse og trives. Kjærlighet og forsoning settes foran alt annet i dette budskapet.

Kanskje det mest ærlige KrF og Konservativt kunne ha gjort, heller var å ta bort formuleringer som har med Gud, gudstro eller kristelighet å gjøre? For politikk kan umulig representere den bredden gudstroen fortjener, uansett. Det blir en illusjon å tenke at det er mulig. Da kunne kanskje jeg også stemt KrF. Men når de påstår, at de representerer min gudstro, da kan jeg ikke det. Da er det bedre å finne et annet parti, som ikke påstår det. «Verdi-partiene» KrF og Konservativt er i ferd med å miste sitt image med verdier og gudstro. Litt synd, på en måte. For de kunne ha hentet frem så mange flere nydelige verdier fra det kristne budskapet. Men litt godt også, likevel. For da får kanskje Gud mer anledning til å fremstå som den han er, han også. Uten å måtte gå veien om det politiske landskapet. Det har muligens både Gud og menneske godt av…