LHBT+ og troen på Gud
25.06.25
Fortsatt god Pride-måned! Av og til kan det bli komplisert å ha en gudstro. Hvis f.eks. gudstro representeres politisk i mediene, med mangel på forståelse for andres livssituasjon. Hvis regnbueflagget skal tas ned på vegne av Gud. Hvis folk må assosiere kristentroen med religiøs politikk.
Det er litt ubehagelig å snakke om dette, selv om jeg ikke står for slik religiøs politikk. For da blir jeg tvunget til å snakke teologiens språk. Og da blir f.eks. merkelappen homofili ofte brukt, og sortert under kategorien synd.
Det er noen ganger ganske langt fra teologien sin språkbruk, til de menneskene den snakker om. Jeg skulle ønske at vi kunne være mer mennesker sammen, uten at vi alltid måtte katalogisere hverandre først. Jeg beklager noe av språkbruken i dette innlegget. Men når teologien skal adresseres, må en bruke teologiens språk.
Det er også beklagelig, at skeive ikke snart får fred til å definere seg selv, uten at noen andre forlanger, at skeive skal ligne mer på dem. Det må være krevende for mange LHBT+-personer, å være et samtaleemne i offentligheten så ofte. Og å bli satt inn i en samlet kategori, som alle har rett til å uttale seg om. Dette innlegget er et forsøk på å si noe om, hvorfor i hvert fall kristne ikke burde bidra med dette negative fokuset.
Hvis en nå tror på Gud, hva er konkret galt med for eksempel homofili? Kanskje det er et problem i himmelen, i den sammensetningen av masse og energi i kosmos, der Gud er? Men Jesus sier i Matt.22.30 at ekteskap ikke har en funksjon i den tilværelsen. Kjønn eller seksuell orientering brukes altså ikke til noe der. Alle vil i tilfelle da være mer nær hverandre, enn partnere kan oppleve nå.
Kanskje det er et problem på jorden? Er det LHBT+-personer som forårsaker lidelsen i verden? Kanskje skeive ikke kan dele sitt brød med dem som sulter. Kanskje de ikke kan elske sin neste. Eller kanskje de ikke er i stand til å tilgi? Så langt jeg har sett, kan jo absolutt skeive dette.
Kanskje Gud bare ikke liker skeive fordi de er for urene for ham? Men Peter sier i Apg.10.28 at vi ikke har lov til å kalle noe menneske for urent eller vanhellig. Ikke noe menneske… Gud ville gi av seg selv, også til mennesker som ikke var rene ifølge Moseloven. Altså alle på jorden som ikke var jøder. Det er altså heller ikke lov å kalle skeive for urene. Ikke noe menneske. Hva er det da som er galt med skeive?
Problemet ligger nok ikke hos LHBT+-personer. Det oppstår i selve teologien. Hva kan gjøres med bibelvers som tilsynelatende står imot hverandre? For det finnes et par-tre direkte skriftsteder konkret mot homofili i Det Nye Testamentet, - da hos andre enn Jesus. Jesus brukte ikke sin taletid på å snakke imot LHBT+. Det nærmeste han kommer, er å si at noen av naturen er født uskikket til ekteskap mellom mann og kvinne. Andre har blitt gjort uskikket mot sin vilje. Og noen har valgt selv. (Matt.19.12) Det finnes mange varianter her. Flere, enn bare to motsatte kjønn. Det kan også vår tids psykologer og sexologer skrive under på. Dette sies forresten i en tekst om skilsmisse i Moseloven, ikke om homofili. Det er litt rart, at noen kristne bruker så mye taletid mot skeive, når Jesus ikke gjør det. At en nærmest gjetter seg frem til hva Jesus egentlig mente om saken. Et par tydelige setninger fra hans side, hadde jo vært nok til å si hvor skapet skal stå. Hvis det var veldig viktig for ham...
Apostelen Paulus nevner homofili tre ganger. Men det kan vel ikke annullere alle andre skriftsteder i Jesus sitt budskap? Alle de viktige verdiene, som beskrives side opp og side ned i Det Nye Testamentet. En mer nøye gjennomgang av Paulus sine ord om homofili, er verdt litt mer tid en annen gang. For han hadde også sterk ordbruk om kvinners taleforbud i offentligheten, ikke-jøders tilpassing til Moseloven, slavenes lydighet, hårlengder, matsorter, hellige kyss og pengegriskhet. Alt dette må sees i sammenheng med hverandre. For her er det mange påbud som de fleste kristne jeg kjenner, ikke lever etter nå.
Når kristne skulle passe inn i det antikke samfunnet, oppsto mange vanskelige balanseganger. Spesielt når de skulle leve side om side med jødekristne, som fremdeles holdt hele Moseloven. Det gjorde Paulus til en kompromissets mann. Når Paulus var fri til å formulere kjernen i budskapet sitt, sa han dette: “Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.” Gal 3,28 Paulus sa ofte nesten motsatte ting i forskjellige situasjoner. Han var jøde for jødene og hedning for hedningene. Det var to uforenlige tankeganger i utgangspunktet.
Paulus var en fariseer, som ledet fengsling og voldelig forfølgelse av kristne. Men han ble helt motsatt i tankegangen, etter at han ble kristen selv. Når fariseerne var i tvil om noe, landet de på full renhet og troskap mot Moseloven, hver gang. Og der var det strenge straffer for det meste. Med streng språkbruk om svinekjøtt og sjømat, mensen, homofili, utenlandske hårfrisyrer og skjeggmote. Og det å ha klær med to slags garn.
Jesus derimot, pekte på at prestene brøt sabbatsbudet når de tjenestegjorde i tempelet på sabbaten. Og at kong David krenket loven om skuebrødene i Guds hus, bare fordi han var sulten. Egentlig var både sabbaten og Guds hus hellig. Dette var alvorlige brudd på Moseloven. Jesus løfter likevel frem gullstandarden i teologiske dilemmaer i Matt 12,7 “Hadde dere skjønt hva det ordet betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer, da hadde dere ikke dømt de uskyldige.” Jesus landet på barmhjertighet foran lovbud, hver gang det oppsto teologisk tvil. David fikk spise av det forbudte, fordi han var sulten. Jesus sin etikk var bygget på empati. Budene var til for mennesket, mennesket var ikke til for budene. (Mark.2.27)
Men hvis vi gjør hverandre urett, må vi likevel på et tidspunkt finne en bedre vei. Et eksempel på det, var når Jesus forsvarte en kvinne imot å bli steinet for utroskap. Han nektet å fordømme henne personlig. Samtidig pekte han på at utroskap ikke var en farbar vei. Vi vet jo alle, at mange har vondt av utroskap. Både partnere og barn som blir involvert. I antikken ble også den økonomiske overlevelsesevnen svekket ved utroskap, spesielt for kvinnene. Jesus viste denne kvinnen både forståelse og en bedre vei i denne situasjonen. For Gud er ikke holdningsløs, når vi gjør hverandre vondt. Men dette var altså heller ikke en tekst om temaet homofili.
Jesus åpner i Matt 23.23 for det fenomenet, at noen ting i loven veier mer enn andre, nemlig barmhjertighet, rettferdighet og troskap. De som ikke anerkjenner dette, blir blinde veiledere, som siler bort mygg, men sluker kameler. Når Jesus snakker om kameler, bør teologien lytte!
En annen historie om kameler: Det er vanskeligere for rike mennesker å komme inn i Guds Rike, enn for kameler å gå gjennom et nåløye, mente Jesus. Det er umulig. Det trenger de Gud til. Han kan få kameler gjennom nåløyet. En rik mann måtte gå bedrøvet bort, fra Jesus. Han hadde holdt hele loven, og var stolt av det, for han var en religiøs, politisk leder. (Luk 18.18) Men han visste ikke helt hva barmhjertighet kunne innebære… Denne stoltheten over å selv holde mål, gjorde at han ikke fant veien gjennom nåløyet.
Noen kristne snakker om å være helhjertet, ved å «omvende» seg fra homofili. Men selv, er de i samme kategori som den rike unge mannen. De er ikke religiøst helhjertet. De gir ikke det de eier til de fattige. Da trenger de Guds forståelse, for alt det de selv må ha, for å trives.
Samtidig forlanger en altså av andre, på andre områder, at de skal «omvende» seg, og være helhjertet etter høyest mulig, religiøs standard. Uten å få lov til å trives. Andre får altså ikke være seg selv, eller føle som de gjør. Er ikke dette, å se flisen i sin brors øye, samtidig som en har en bjelke i sitt eget? Det snakket Jesus tydelig om. Men altså ikke om å være skeiv. Det er rart at vi enda ikke har fått en «Felleskristen erklæring om rikdom og fordømmelse av andre…» Hvordan kan en være så opptatt av, at andre må være trofaste mot prinsipper i Guds Ord, når en ikke er det selv? Hvorfor skal Guds nåde og forståelse kunne gis til alle andre, enn skeive?
Jeg dolker også meg selv i ryggen med dette. For jeg har heller ikke gitt bort det jeg eier. Jeg har ikke tenkt å gjøre det i morgen, heller. Jeg er et halvomvendt menneske. Halvhjertet. Jeg har enda ikke truffet et menneske som er helhjertet etter alle mulige religiøse idealer.
Og ingen har tenkt å omvende seg noe særlig mer heller, i de menighetene jeg har kjent til. Det er da kristne sier: Vi trenger alle Guds nåde! Da burde neste setning bli: Også andre mennesker, med andre livssituasjoner, må få denne nåden. Denne forståelsen, for å ikke klare å leve opp til enhver religiøs standard. Nåden til å være «halvomvendt».
Det er påfallende, at når teologien møter på, å gi det en eier til de fattige, da støtter en seg til Guds nåde og forståelse med én gang. Selv om en ikke gjør det som Jesus sier. Men når en snakker om en tenårings orientering eller kjønnsidentitet, forlanges full «omvendelse» fra hele personligheten. Selv om Jesus ikke har sagt noe imot det. Det er på tide, at teologien rydder i sitt eget skap, før den prøver dytte andre inn i andre skap. Teologien må finne ut av sin egen logikk!
Beklager denne teologiske ordbruken om det å være skeiv. Beklager også denne ordbruken overfor halvhjertede, rike kristne som eier mer enn en kjortel. Men disse kristne har altså en levestandard som ligner mer på kong Herodes, enn Jesus. I dette landskapet hører jeg også til. Blant de halvomvendte. Merkelig nok, ville Jesus heller ikke kalles god. (Luk 18.19) Da er vi heldigvis i godt selskap, alle sammen. Men halvhjertede mennesker har ikke retten til å kreve at andre skal være helhjertet. Det er sunn fornuft, og det sa også Jesus, mange ganger. Har en fått nåde og forståelse, må en unne andre det samme.
Menighetene har også et dilemma, hvis de for eksempel nekter skeive å ta ansvar for hverandre i ekteskap. Da underkjenner menighetene et ønske om å ta vare på hverandre i barmhjertighet, rettferdighet og troskap. Dette var kvaliteter som Jesus satte høyest av alt. Hva er viktigst, rammen eller maleriet? Hvis maleriet viser kjærlighet, fortjener det rammen som beskytter maleriet, tenker jeg…
Hvor i teologiens samlede logikk finner menighetene frimodighet til å nekte noen å ta ansvar for hverandre? Da sitter vi jo bare igjen med rigide religiøse krav til slutt. Rammene får bety mer enn innholdet. Andre bibelske kvaliteter mister sin verdi. Da kunne nesten Jesus bare latt være å komme, for han utgjorde i tilfelle ikke en forskjell.
LHBT+ og gudstroen hører nok bedre sammen, enn noen kristne politikere vil ha det til. Det at vi er ulike, gjør det muligens klarere for teologien, hva det kristne budskapet, evangeliet, er. Hvis valget er å holde Moseloven, eller å gi empati og medfølelse, burde jo valget være lett. Vi bør vel lande på en hovedsetning i Jesus sin etikk: “Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre.” (Joh 15.17)
Dette var det ene budet Jesus samlet hele Moseloven i. Som også noen fariseere faktisk gjorde. På én måte er det ikke så komplisert. Men det finnes likevel uendelige muligheter her. Voksne og barn kan finne muligheten til å takle livet. Der de er. Ikke der andre mener de burde være. Her er det også god plass til å utvikle seg som menneske. Eller bli mer helhjertet. Eller omvende seg, som det heter på religiøst språk. I tråd med kjærlighetsbudet. Verden blir et litt bedre sted, hver gang noen setter sin neste litt høyere.
Gud er kjærlighet, og Jesus kom for å vise det, forteller Bibelen. Jesus kom ikke for å ta ned flagg, eller ta motet fra noen. Han kom ikke for å lage merkelapper, som vi kan bruke mot hverandre. Da kan det jo bli en glede å vokse i nåde og kjennskap til ham. Uansett hvor en starter. Den gudstroen skammer jeg meg ikke over. Jeg skammer meg ikke over evangeliet…