NÅR GUD BLIR ELEFANTEN I ROMMET (Del 1/3)  

12.10.25 

Jeg liker å møte mennesker som jeg får respekt for. Det gjør meg rikere. Jeg var på et arrangement nettopp. Emnet for kvelden var: Bibelen og homofile. Hensikten var å legge til rette for dialog mellom to syn på likekjønnet ekteskap. En diakon i Den Norske Kirken sto for ja-perspektivet og en pastor i en frikirke sto for nei-perspektivet.  

 

Intensjonen var å føre en respektfull samtale ansikt til ansikt om dette temaet. Det var beundringsverdig, synes jeg. Takk til den konservative frikirkelederen for initiativet til arrangementet! Takk for viljen til å gå ut av det konservative ekkokammeret. Takk for motet til å ikke bare preke til koret som allerede er enig fra før. Det er jo lettere å preke, når det ikke finnes motstemmer. Takk også for det å lage respektfull kultur rundt uenigheter! Det er beundringsverdig. Dette trenger det norske menighetslivet.  

 

Men jeg fikk noe å tenke på i etterkant. Jeg fikk stor respekt for diakonen, som selv var homofil og gift. Jeg fikk også respekt for alle skeive som var til stede på arrangementet. Jeg beundrer dem for den utrolige roen de klarte å beholde. For de vakre sidene med skeiv kjærlighet belyses ikke alltid særlig i slike settinger. Gleden av å føle seg hjemme i eget liv kommer lett i bakgrunnen. Hele identiteten til skeive blir redusert til hvorvidt en holder mål eller ikke. Det blir nesten automatisk dynamikken i mye religiøs dialog. Mitt innlegg her er litt preget av samme religiøse spørsmålstilling, i stedet for enkel livsglede. Beklager det. Men det kan kanskje føre til mer livskvalitet for oss alle, hvis vi utvider denne samtalen litt. 

 

Hele denne settingen ble plutselig litt bisarr for meg. Jeg klarte ikke å beholde roen. På tross av at jeg selv er opptatt av «bibeltroskapen og de kristne verdiene» som er så oppe i mediene for tiden. For slik dialog om Pride eller likekjønnet ekteskap får vel dypest sett ofte en fundamental slagside? Det er nesten ikke til å unngå.  

 

Alle slags problemstillinger kan ikke ordnes på én kveld. Men dette emnet lager en urettferdig setting helt av seg selv, hvis det får stå helt alene. Det var ikke arrangørens skyld. Den ene parten starter likevel automatisk på den moralske pluss-siden, mens den andre må starte på minus-siden. For når dette emnet får stå helt alene, kan den ene parten enkelt henvise til Guds Ord. Den andre parten har ikke det samme fortrinnet, hvis en ikke kan snakke om andre temaer i Bibelen samtidig.  

 

Disse premissene gjør at den ene siden på en måte har sitt på det rene, mens den andre siden har bevisbyrden for hvorfor en lever som en gjør. Hvordan kan en leve sammen i likekjønnet ekteskap, hvis Bibelen sier at det er synd? Hvis en ikke kan ta inn flere tema på en gang rundt dette, er skeive nødt til å tape hver gang. Likevel så det ut som skeive beholdt roen på dette arrangementet. Det er godt gjort, synes jeg. Jeg klarte det ikke. 

 

Før arrangementet startet, var vi alle bare mennesker som hygget seg sammen på et utested. Samtalene gikk mellom venner og nye bekjente. Så startet dialogen. Og en elefant kom inn i rommet. Gud. Eller rettere sagt, våre menneskelige forsøk på å romme Gud, kom inn i rommet.  

 

Dette er ikke et innlegg mot frimenigheten som arrangerte dette, eller deres holdninger og intensjoner. For jeg fikk respekt for denne konservative lederen på dette arrangementet. Jeg liker når jeg får respekt for noen. Jeg har også selv en del konservativt DNA i meg. Jeg har hatt såpass mange opplevelser rundt kristen tro, at Bibelen betyr noe for meg.  

 

Men dette konservative nei-perspektivet er generelt et utrolig konfliktfylt standpunkt å ha. Hvis det må stå alene. Det sier egentlig: «Jeg nedvurderer ditt ekteskap så mye, at jeg aldri kunne ha viet deg og mannen din. Jeg kan ikke stille meg bak din kjærlighet. Fordi du synder. Du gjør noe Gud ikke liker.» Det konservative bakteppet sier også: «Fordi du er som du er, kan du ikke ha en livsledsager eller ha et kjærlighetsforhold til et annet menneske. Hvis du har det, kommer du aldri til å kvalifisere til noen form for lederskap eller annen tjeneste i vår organisasjon. Selv om du har en engasjert tro. Selv om du tydelig elsker din neste som deg selv, og har lederegenskaper som enhver menighet egentlig ønsker seg.»  

 

Det ble ikke snakket direkte slik på dette arrangementet. Jeg kan heller ikke legge disse ordene i munnen på alle konservative. Ordbruken rundt dette varierer etter hvor hensynsfull en prøver å være. Men dette er likevel essensen bak ordene, slik jeg kjenner det konservative kristen-Norge.  

 

Så spør dialogen likevel, om vennskap fremdeles kan være mulig, med slike meninger i bunn. Den skeive som kan svare ja til det, må være et stort menneske! For dette er vel egentlig en helt enveiskjørt dialog? Skeive har jo aldri, andre veien, stått på barrikadene for å hindre heterofile ekteskap. De har aldri tatt til orde for at heterofile må leve enslig. De har aldri ønsket seg en menighet der cis-personer ikke får heve røsten, eller ha lederfunksjoner. De har heller ikke sagt at streit samliv er så unaturlig at Gud ikke liker det. Dialogen er vel så asymmetrisk som det går an å få den? Og den trør så nært og personlig som det går an å trø. 

 

Jeg blir full av beundring, når jeg ser hvordan skeive møter slike utsagn mot sin egen identitet og orientering. Til og med i en såpass respektfull setting som dette arrangementet egentlig var, ligger det en ubalanse. Det er storsinnet av skeive å kunne tillate enveiskjøring mot egen identitet, uten å svare med samme ordbruk.  

 

Dette synes jeg er typisk for mange skeive i det offentlige ordskiftet. Både i menighetssammenheng og ellers i offentligheten. En må svare på enveiskjørt etikk, og kan bare opplyse om hvordan det føles å bli overkjørt. En kan bare henstille til empati. Ofte gjør en dette uten å ta igjen med samme virkemidler. Uten å prøve å finne etiske svakheter hos motparten. Det er beundringsverdig!  

 

Jeg har lyst til å beskrive hvor stort jeg synes dette er, med å ta inn et annet etisk tema. Et tema som adresserer konservative kristne sin personlige moral og bibeltroskap. Et tema som er mye sterkere poengtert i Bibelen enn temaet homofili. Hvis vi bruker samme krav til bibeltroskap rundt dette andre temaet, blir det litt tydeligere hva skeive må forholde seg til i mange kristne sammenhenger. Jeg vil snakke litt om oss «bibeltro» kristne, på samme måte som vi snakker om skeive noen ganger.  

 

Jeg vil prøve å sette meg inn i skeives personlige ubehag i slike settinger, hvis jeg som heterofil cisperson i det hele tatt kan det. Det er uansett ganske ubehagelig at noen snakker ned ens eget behov for trivsel og livskvalitet. Det kan jeg kanskje formidle. 

 

(Del 2/3) 

 

Jeg håper at «bibeltro» kristne holder ut noen minutter med ubehag i dette innlegget, for det vil gå bra til slutt. Skeive holder jo til sammenligning ofte ut med lignende ubehagelig ordbruk et helt liv... 

 

Bibelen inneholder sterke antikke formuleringer om mange tema. Blant annet om mennesker som eier mer enn en kjortel. Om de som ikke deler sitt brød med den som er sulten. Jesus snakker ofte om å ikke samle på rikdom, men heller omsette den i hjelp og barmhjertighet. Jesus sier rett ut, at det er vanskelig for et velstående menneske å komme inn i Guds Rike. Luksus eller høy levestandard blir regnet som et generelt stort hinder for gudstro. (Jak.5.5) Fordi det inneholder så mye ansvar å ha mye. Det går ut over så mange, hvis en ikke tar det ansvaret. (Luk.16.19.ff) 

 

Luksus er det motsatte av troskap mot Jesus sitt budskap. Misbrukt rikdom er et hovedtema i Det Nye Testamentet. Nordmenns levestandard ligger helt i toppsjiktet, sammenlignet med antikken eller store deler av verdens befolkning. Jeg kjenner allerede et ubehag for min egen del, bare med å skrive dette. For det angår meg selv. Men hvis vi holder ut dette ubehaget litt, vil det gå godt til slutt. For det kristne budskapet sier også noe annet i tillegg. Noe som får oss ut av denne kvikksanden av skyldfølelse. Men da må en snakke om flere tema på én gang. 

 

Verken jeg eller de fleste kristne jeg kjenner, lever etter slike bibelord om rikdom. Vi er ikke trofaste mot slike klare prinsipper i Bibelen. Og vi har ikke tenkt å gjøre noe med det. Det finnes ingen «omvendelse» å spore. Vi ser ikke for oss å ha mindre hus, billigere biler, eller å korte ned på eget forbruk for å gi til de fattige. Vi har en levestandard som ligner mer på kong Herodes enn apostlene. 

 

I et par dager har jeg forestilt meg et annet arrangement, som inviterer til en annen dialog. La oss si det er moder Teresa som representerer den konservative bibeltro siden, og jeg er invitert til å representere den mer liberale siden. Temaet er rikdom og fattigdom. Moder Teresa åpner med at hun gjerne vil være forståelsesfull og inkluderende overfor meg. Men samme hvordan hun ordlegger seg, blir resultatet likevel at jeg «lever i synd.» 

 

Hun sier at hun aldri kunne gitt meg noen oppgave i hennes menighet. Hun vil begrense ytringer i samfunnet fra mennesker som har hus med mer enn et par rom. Ytringer fra slike som meg. Eller folk som eier to biler eller to jakker for den saks skyld. Og hun påpeker at det er Guds Ord som sier det om meg. Hver gang vi er sammen, kommer hun til å representere dette i mitt hode.  

 

Så spør hun om vi fremdeles kan være venner. Hvis jeg kjenner meg selv rett: På grunn av publikum svarer jeg ja. Men ærlig talt. Neste gang hun ringer, tar jeg kanskje ikke telefonen. Jeg kommer nok til å holde meg på avstand fra hennes menighet. Hun har jo nettopp torpedert alt som jeg trenger for å trives, og hun kommer til å fortsette med det. Jeg kommer til å føle meg personlig nedvurdert, hver gang jeg tenker på henne. Hvis jeg ikke kan få ta med andre emner i Bibelen, er jeg solgt. Hun har det moralske overtaket. Det blir ganske krevende for meg å måtte ta imot denne enveiskjøringen. Jeg får ikke snakket min egen sak. Ingenting backer meg opp. 

 

Jeg har også sett for meg et annet scenario de siste dagene. En ungdomsleder blir kalt inn til pastor og lederskap til en alvorlig samtale. Hun får beskjed om at hun ikke kan fortsette som leder fordi hun har kjøpt seg et hus sammen med mannen sin. Lederskapet har fulgt dem med bekymring, fordi de tidligere også kjøpte en ny bil i stedet for en brukt. De kunne jo ha gitt mye mer til de fattige enn det de har gjort.  

 

Men med det nye store huset, er grensen nådd. Bibelens tale er så klar om dette, at det ikke kan aksepteres i menigheten. Gud elsker synderen, men hater synden, konkluderer pastoren. Han slutter av samtalen med et sitat fra Bibelen: «Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han synder.» (Jak.4.17) Pastorens beskjed er klar: Selg huset ditt, flytt inn i en toroms leilighet, og skaff deg en sykkel i stedet for en bil. Eller bli oppsagt som leder.  

 

Er det ikke noe litt ubehagelig med disse to scenarioene? Noe litt grenseoverskridende. Det bryter med hva vi synes er god folkeskikk, selvfølgelig. Men det lager også en uoverkommelig vei til gudstroen, for nordmenn flest. Da forstår en kanskje hva skeive føler, når de blir omtalt med slik ordbruk? Når de blir møtt med slik menighetstukt? En blir forsvarsløs, hvis bare ett tema fra Bibelen skal få alt å si.  

 

Bibelen beskriver forholdet mellom Gud og menneske med mer enn ett perspektiv. Bibelen sorterer alle perspektivene i en viss rekkefølge. Den har et kart til dette terrenget, som gjør at hvem som helst kan finne både seg selv og en overkommelig vei videre.  

 

Jeg kjenner ikke mange konservative kristne som har halvert levestandarden sin for å være bibeltro i dette med rikdom. Og jeg har ikke hørt én preken om å gjøre det. Jeg har hørt om å gi en tiendedel til menigheten, men det er jo bare en dråpe i havet. Og det er ofte penger til egen virksomhet og egne bygninger. Jeg har aldri sett et medieoppslag fra norske menigheter mot velstående mennesker. Ingen «felleskristne erklæringer» mot dem. Jeg har ikke sett at en teller over menneskers eiendeler, før en slipper noen til i fellesskapet.  

 

«Bibeltroskapen» i dette er tydeligvis på et lavmål i de menighetene jeg kjenner til her til lands. Og jeg har levd hele livet mitt der. Vi bruker likevel et språk overfor skeive, som ikke benyttes til denne andre problemstillingen. Vi bruker kravet til bibeltroskap mot skeive, men ikke mot oss selv. Vi vil ikke sammenligne skeives situasjon med dette andre temaet i Bibelen. Vi vil ikke ta egen moralsk svikt opp til vurdering. Noen har tunnelsyn nok, til å gjøre skeive til et hovedproblem i menighetslivet og samfunnet. En lager til og med politikk utav det.  

 

Noen røster sier at det får så mye større konsekvenser for samfunn og menighet, hvis en tillater likekjønnede ekteskap eller varierende kjønnsidentitet. Det er liksom mer alvorlig enn mange andre «synder». Det spørs om verdens døende sultne barn er helt enige i det… Jeg lurer også på hva Gud føler om dette. Hvis han først skal være elefanten i rommet.  

 

Jeg kjenner på negative følelser og motløshet rundt det jeg selv skriver her. For når noen stiller tvil ved det jeg trenger for å trives, føles det ubehagelig og truende. Når jeg møter større krav enn jeg ser for meg å kunne oppfylle. Å bli pekt ut for mangel på bibeltroskap, er ubehagelig for et troende menneske. Hvis vi skulle få konkrete «felleskristne erklæringer» mot folk som har min levestandard, vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle forholdt meg til det.  

 

Hva er det som gjør, at vi halvomvendte konservative kristne likevel tror vi kan leve hele livet som vi gjør? For vi klarer tydeligvis å frikjenne oss selv. Hvis vi ikke skal bukke under av dårlig samvittighet, må vi jo nesten det. Men samtidig belaster vi skeive med å ikke få ha følelser, eller trives i sine liv etter sine forutsetninger. Blir det rettferdig? For de konservative kristne er jo ikke selv særlig bibeltro, i temaet rikdom og fattigdom. Hvis vi skal være ærlige. Vi er ikke i nærheten en gang av Jesus sine idealer på dette området. Ærlighet er jo også et bibelsk prinsipp.  

 

Svaret på disse problemstillingene er egentlig ganske lett for oss alle. Det gir samme trivsel til homofile, transpersoner, velstående mennesker og andre sorter mennesker. Svaret ligger i selve det kristne budskapet, evangeliet.  

 

Paulus sier at Gud er overstrømmende rik på nåde. Menneskenes forhold til Gud er ikke menneskenes eget verk, men Guds gave. «Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» (Efe.2.7-9) «Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet.» (Rom.9.16) «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk.» (Gal.5.1)  

 

Alle disse utsagnene peker på bud og uoverkommelige krav som en motsetning til det å bli omsluttet av nåde og forståelse. Det kristne budskapet sentrerer seg rundt denne balansen. Uten grunnstemningen av frihet og forsoning, faller bunnen ut av evangeliet.  

 

Dette budskapet kan senke skuldrene til hvem som helst. Å legge vekt på dette, er også å være bibeltro. Til og med konservative med god levestandard, kan dermed puste fritt. Så sant de unner skeive det samme. Ellers er vi alle tilbake til minussiden. Da er vi tilbake til det uoverkommelige. Da har vi valgt bare en liten del av hva bibeltroskap betyr.  

 

(Del 3/3) 

 

Det var fint å oppleve dialogen mellom en homofil kateket og en konservativ menighetsleder for noen dager siden. Det jeg snakker om i dette innlegget, er ikke rettet mot det arrangementet eller noen av de involverte. Jeg fikk respekt for alle parter. Jeg snakker egentlig ikke om dette arrangementet her. Bare om mine egne refleksjoner rundt problematikken. For selv om det ikke var tid nok til alt den kvelden, finnes det altså flere dialoger menighetene bør ta på sikt.  

 

Vi bør etablere samsvar mellom de forskjellige etiske perspektivene i bibeltroskapen. Vi trenger også dialog mellom høye idealer og den faktiske menneskelige evnen til å oppfylle dem. Dialog mellom det uoverkommelige og det som gir oss motet tilbake. Vi trenger en lang samtale om hvor stor Guds forsoning med mennesket er. En teologisk dialog mellom lov og evangelium.  

 

Dette handler egentlig ikke om skeive. Det handler om hva selve budskapet er. Skeive havner bare midt oppi et uavklart teologisk terreng. Det er i teologien problemene oppstår, ikke i det å være skeiv. Å være skeiv sier like lite om en person, som det å være streit. Det har heller ikke noe å si om vi bruker briller eller har lyst hår. Det er måten vi spiller kortene våre på, som avgjør hvem vi er, moralsk.  

 

Det går an å være velstående og samtidig la seg motivere av kjærlighet. Det går an å være skeiv og være motivert av kjærlighet. De første kristne mente det var forskjell på religiøst strev og det å elske sin neste. Det første perspektivet tar utgangspunkt i redsel for å ikke være god nok. En er gjerne opptatt av å være religiøst fullkommen nok. Alle handlinger handler egentlig om å redde seg selv. Det andre perspektivet har allerede ryggen fri for sin egen del, men er likevel opptatt av hvordan andre har det.  

 

Paulus beskriver kristen moral slik: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Gal.6.2) «Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven.» (Rom 13.10) 

 

Jeg tror også at verdens sultne barn håper på litt større spredning i dialogene i kristen-Norge. De sulter ikke på grunn av likekjønnede ekteskap, kjønnsmangfold eller Pride-flagg. Det er et faktum.  

 

Jeg kjenner på en uro over at Gud så lett blir elefanten i rommet. Får vi mennesker det ofte bedre sammen uten ham? Det kristne budskapet må vel ha potensial til noe mer enn det? For hvis Gud deler ut gaver som ikke er avhengig av et menneskes gjerninger, blir han jo en helt annen. Hvis han har et gavmildt farshjerte.  

 

Vi kan vel gå ut ifra at Jesus også mente det han sa, da han samlet alle tenkelige bud sammen til én setning. Når han summerte sitt syn på moral slik: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere.» (Joh.15.12) Slik moral blir hakket mer meningsfull og lett forståelig. Dette er det jo en nydelig logikk i. Å være elsket, og å elske videre. Da kan vi både slappe av og bli inspirert på samme tid. Og det gir skeive samme utgangspunkt som streite. Da blir det endelig balanse i dialogen. 

 

Da blir jo Gud ikke elefanten i rommet. Han blir fellesskapet, gleden, oppmuntringen og den indre motivasjonen til et rikere, meningsfullt liv. Et liv med overskudd til all god gjerning. Når en har overskudd, har en nok til at det renner over.  

 

Jeg vet om mennesker i kriserammede land som gir bort av eget overskudd, selv om de selv bare har mat annenhver dag. For de har en genuin følelse av overskudd likevel. Jeg har ikke kommet så langt selv, men jeg beundrer dem veldig. Av og til føler jeg en motivasjon inni meg som drar meg noen museskritt den veien.  

 

Av og til møter vi på noe som forandrer retningen vår. Det er noe magisk med det å være elsket. Det å bli holdt i hånden mens en lærer å gå. Å bli heiet på fra sidelinjen mens en spiller sine kamper. Å bli holdt rundt når en ikke har mer igjen på lager. Å bli omfavnet fordi en er til. Ett smil kan sette spor i mange dager. Én setning kan vare et helt liv.  

 

Det skal ikke mye kjærlighet til, før kjærligheten begynner å renne videre. Den har en slags automatikk. Jesus sammenlignet gudstroen med elver av levende vann, som kommer innenfra. (Joh.7.38.) Det er noe annet enn å drukne i krav utenfra.  

 

Det har hendt at jeg har kunnet speile meg i et annet menneske sine øyne. I et annet ansikt har jeg sett et bilde av meg selv, som jeg ikke visste fantes. Jeg har ikke bare kjent meg tålt. Jeg har følt meg etterlengtet. Jeg har sett større ut enn jeg er vant til. Barnebarn har gitt meg slike speil de siste årene. Jeg ante ikke at jeg var så viktig. Plutselig fikk jeg trang til å leke med dokker, springe etter noen med vannpistol, eller gå i Lucia-tog midt på sommeren. Med én gang vi føler oss ønsket, inspireres vi. 

 

Bibelen snakker om opplevelsen av å speile seg i Gud. Om gleden av å se oss selv slik han ser oss. Fordi han er kjærlighet. Han har en fars instinkter. Hvis vi ikke føler oss gode nok for ham, får vi bare en ekstra byrde i livet. Men hvis han ikke trenger gjerningene våre for å sette pris på oss, da oppstår et magisk overskudd. Vi fylles opp av kjærlighet, og kjærligheten flyter videre. Vi elsker fordi han elsket oss først. Der to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem, sa Jesus. Plutselig oppleves ikke det som et problem. Plutselig kan jeg ikke fatte hvor den nevnte elefanten kom ifra for litt siden. Den elefanten var i hvert fall ikke Gud.  

 

Jeg skulle ønske at velstående kristne ledere og politikere kunne gi skeive samme rettigheter som de selv nyter godt av hele livet. Retten til å leve overkommelig. Retten til å trives. Retten til forståelse, når en ikke klarer å leve opp til alle slags forventninger på én gang. Retten til å lene seg på evangeliet, når budene slår ihjel selvfølelsen. Retten til å bli elsket fordi en er til, i stedet for å streve for å oppnå kjærlighet.  

 

Velstående kristne har sluppet gjennom nåløyet, på tross av at de ikke selv holder Jesus sitt hovedbudskap om rikdom. Fordi det er mulig for Gud å gi dem den nåden. De har til og med ikke i fremtiden tenkt å være bibeltro på dette området. Det kristne budskapet om forsoning tar imot dem likevel. De får leve videre under beskyttelsen som Guds kjærlighet gir dem. De får leve slik det er mulig for dem å leve.  

 

Så nekter noen å gi skeive samme privilegium. En prøver å stenge nåløyet for andre som vil inn. Fremdeles snakker jeg ikke om det arrangementet jeg var på for litt siden. Jeg snakker om meg selv og det kristen-Norge jeg er en del av. Om uforsiktig religiøs politikk i verden og kristnes ordbruk i medier og menigheter. Om en stor skygge som kan stenge for lyset som stråler frem fra evangeliet.  

 

Det er fremdeles en elefant i rommet. Men det er ikke Gud. Det religiøse rommet er fullt av mennesker som selv nyter godt av kjærlighet og forståelse. Forståelse for deres fortid, nåtid og fremtid. Men av en eller annen grunn arbeider de aktivt for at andre ikke skal få samme rettigheter. Skyggene som oppstår, er så store at mennesker rundt dem ofte ikke finner noe lys.  

 

Jeg føler på uro rundt dette, fordi jeg selv lenge ikke har vært avklart nok rundt evangeliets storhet. Jeg blir oppriktig lei meg for alle belastningene skeive utsettes for på vegne av Gud. Det blir stadig mer klart for meg når jeg studerer disse temaene, at noe ikke stemmer her. Dette handler også om noe mer enn skeives plass i samfunn og menigheter. Det handler om å ta vare på selve evangeliet, det kristne budskapet.  

 

Jeg håper inderlig at skeive ikke lar seg skremme av elefanten i det religiøse rommet. Spesielt til skeiv ungdom vil jeg si: Det finnes ikke et eneste menneske rundt deg, som har rett til å utsette noe på deg! De fleste er antagelig langt ifra så gode mennesker som deg. Du behandler nok dem bedre enn de behandler deg. Bare med å være til, vinner du nok den moralske konkurransen i kristen-Norge.  

 

Jeg vil oppfordre alle troende til å dele videre den nåden de selv nyter godt av. Spesielt kristne ledere har et ansvar for å finne ut av dette. Jeg har begynt å stille disse spørsmålene til kristne ledere og politikere. Jeg vil oppfordre troende til å spørre sine ledere og politikere om det samme. Kan mennesker som lever hele livet med høy norsk levestandard finne sin plass i menigheten slik som de er? Kan skeive også leve sine liv som seg selv og få samme rettigheter som alle andre? For meg, må svaret bli ja på begge spørsmålene. Både i politikken og i menighetslivet. Det er det eneste logiske. Ellers faller det kristne budskapet fra hverandre.  

 

Mange konservative sammenhenger savner alvoret, rettroenheten og respekten for Gud i menighet og samfunn. Og de lar det gjerne gå utover skeive. Jeg har en utfordring til velstående konservative ledere og politikere. Kjør denne lakmustesten på deg selv og egen levestandard: Hvor mye midler holder du tilbake fra verdens sultne barn? Hvordan får du etterpå selv hodet over vannet uten å drukne i skyldfølelse? Hvordan kan du beholde trivselen i hverdagen? Hva er det i gudstroen som gir deg selvfølelsen tilbake? Er det ikke Guds nåde? Er det ikke Guds farskjærlighet som gleder seg over din glede, og gir deg ryggen fri? Kan du da etterpå nekte andre det samme privilegiet? 

 

Hvis vi ikke sørger for rettferdighet i dette, kan vi kanskje stå i fare for å bli gode, gammeldagse hyklere. Vi får den religiøse evnen til å se den lille flisen i en annens øye, mens vi har en bjelke i vårt eget. (Mat.7.3) En skal være ganske sta og målrettet for å klare å gå rundt med en svær bjelke i øyet, og samtidig klare å oppdage en liten flis i noen andres øyekrok. Jeg ser for meg at tilhørerne kanskje dro litt på smilebåndet av Jesus sin historie her.  

 

Men dette har Bibelen altså også en del å si om. Jesus snakket ofte om at hvis du selv har møtt nåde og forståelse, må du gi nåde og forståelse videre. Hvis du selv får din egen gjeld slettet, må du unne andre det samme. (Mat.18.23ff) Dette har også med bibeltroskap å gjøre. Og det går ikke hovedsakelig ut over skeive. Det er nok ikke de som er det største problemet her. Jeg for min del har mer enn nok med å holde styr på mine egne elefanter. Og jeg gleder meg ofte over én ting: Det viser seg at ingen av disse elefantene er Gud...