Denne fyren så dagens lys i 1961. Siden dette bildet ble tatt, har jeg hatt mange lignende, strålende stunder.

Jeg er gift og har tre døtre som har sine partnere og barn. Det har gitt livet mitt et innhold som jeg er svært takknemlig for. 

Jeg er utdannet lærer og har jobbet mest i skole og barnehage. Etter det har vi vært beredskapshjem for barnevernet. Til slutt var jeg pastor i en menighet. Parallelt på fritiden har menighetsliv alltid stått på programmet omtrent siden gutten på rattkjelken. 

Så gikk strømmen... Jeg ble diagnostisert med ME/CFS, og mistet flere år i soving og utmattelse. Det har gitt meg tid til å bli kjent med meg selv på nytt. Jeg så ofte også andre mennesker, og ikke minst Gud, i et nytt lys. 

Jeg har fått tid nok til å tenke. Hva skal til for at samfunnet eller enkeltmennesker skal ha godt av gudstro? Hva skal til for at mennesker skal vurdere å tro i det hele tatt? Må alle mennesker i et samfunn tro på Gud for at vi skal ha det godt sammen?  Hva sier egentlig min egen tro om dette? Jeg har funnet ut at også Bibelen rommer mer om dette enn jeg var klar over.

Jeg finner meg selv igjen i både humanismen og gudstroen. Jeg forstår også min egen gudstro bedre gjennom spørsmålene som ateismen stiller. Disse perspektivene utfordrer og utfyller hverandre, synes jeg. Politisk sett har jeg blitt humanetiker. Men jeg tror også på Gud slik det kristne budskapet snakker om ham. Den kombinasjonen beskriver best hvordan jeg ser på vitenskapen, livet, døden og det å være menneske i det hele. 

På en måte vil jeg si at ringen er sluttet. Jeg er tilbake til gutten på rattkjelken. Jeg er mer i takt med meg selv og tilværelsen nå enn jeg kanskje har vært siden da. 

Jeg våkner sakte, men sikkert, og denne nettsiden er en måte jeg kan holde mer kontakt med omverdenen på. Noen hobbyer må jeg også ha. Og kryssord er jeg elendig på...

Takk for praten!