PALESTINERNE ELLER JØDENE – på hvilken side er Gud? 

 29.08.25

Dette er et spørsmål Jesus aldri ville stilt. For Jesus var gjennomført apolitisk. Han så hvert menneske hver for seg, ikke som del av et religiøst folk, eller som en politisk gruppe. Han var relasjonell og personlig.  

Dette innlegget er ikke en politisk vurdering av denne konflikten. Heller ikke en konklusjon om hvem som har rett til hva, ifra hvilket tidspunkt i historien. Det kan sies mye rundt alt som har skjedd i Midtøsten, historisk og i nyere tid. Jeg vet heller ikke nok militærfaglig, til å beskrive hva som skjer, når konvensjonell krigføring møter geriljataktikk. Heller ikke hvilke umulige valg som må tas i en pågående væpnet konflikt.  

Dette innlegget er bare et forsøk på å plassere min egen tro. For jeg synes kristne burde ta lærdom av noe vesentlig som jøder, muslimer og kristne har felles. Religiøse strømninger i befolkningene, som oppmuntrer til vold og hjerteløshet på vegne av sin gud. Og kanskje mest utbredt: Evnen til å bagatellisere eller velge bort andres lidelse. Motivert av gudstro.  

Det er uforståelig for meg at gudstro kan brukes sånn, spesielt av kristne. For det kristne budskapet inneholder ingen oppfordring til religiøs vold eller kamp om hellige steder. Ikke én setning i hele Det Nye Testamentet, der vi møter Jesus.  

De første kristne så på himmelen som sitt kommende hjemland, og mennesket ble sett på som Guds tempel. De brukte ikke stemmen sin til å snakke mot noen folkegrupper. Selv om de sto midt i en virkelighet, der romerne brutalt undertrykte alle landene rundt Middelhavet. Og der jøder og hedninger ikke kunne oppholde seg under samme tak. De første kristne var på hvert enkelt menneske sin side, på et individuelt plan.  

I Israel, Gaza og Vestbredden kommer religionene nå med krav på land og hellige steder. Og kaller seg selv for utvalgte av Gud, fremfor andre. Ulykkelige Jerusalem, som ligger i sentrum av tre verdensreligioner!  

Står virkelig Jesus også for sånne landkrav? Absolutt ikke. «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa Jesus. (Joh.18.36) Romerne okkuperte Jesus sitt Israel. Men ikke ett ord blir sagt mot romere i hele Det Nye Testamentet. En finner ingenting i det kristne budskapet, evangeliet, som oppmuntrer kristne til å forsvare Israel med makt, eller til å sette jødiske liv foran andre liv. Jesus pekte heller på alle lederes ansvar for å ha empati for både dem de leder, og for dem de ikke leder, de fremmede.  

Jesus sa det slik i Matt 20.25-26: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener.» Her møter vi barmhjertighet uten krav til etnisitet eller religiøs standard.  

En kan riktignok ikke bygge all politikk på dette. Fordi ondskap og urettferdighet ofte ikke lar seg stoppe uten bruk av makt. En kan ta stilling til, hva en politisk synes er riktig i en konflikt. Men ikke med utgangspunkt i troen. Maktbruk er ikke representativt for den kristne gudstroen. Den troen kan ikke tas til inntekt for eller imot Israel. Eller Palestina, Norge eller noen annen stat. Det er en selvmotsigelse å hente støtte til krigføring i den kristne gudstroen. «Her er ikke jøde eller greker. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal.3.28.) 

Jesus pekte på noe mer verdifullt enn religiøs makt. Den indre freden, kjærligheten og troen på tilværelsen etter døden. Noen år senere, var Jerusalem jevnet med jorden. Slik som Gaza er nå. Jesus så dette komme og sørget over det. Men han tok ikke stilling til det, politisk. De første kristne fikk raskt bruk for andre verdier enn hellige steder og religiøs politikk. 

Som nordmann er jeg ikke ekspert på å være jøde eller palestiner. Vi som står utenfor, vet ofte ikke hvordan det føles å være truet på livet av omgivelsene våre. Vi har ikke erfaring med å bo et steinkast unna mennesker som kan ta livet av barna våre. Traumene og lidelsene er vanskelige å fatte.  

Når jøder forteller sin lidelseshistorie, snakker de sant om seg selv. Palestinernes lidelser er også sanne. Og familier på begge sider ønsker slutt på lidelsene, uansett hvordan historiene deres startet.  Men når frykten blir stor nok, drives nå også den jevne palestiner og israeler lenger enn de ønsker. Nå trenger Israel og Gaza virkelig ledere med integritet og empati på begge sider, samtidig. Det har de tydeligvis ikke nå.  

Denne konflikten er sammensatt av mange sannheter. Alle nasjoner har en slik fortid. Alle land har hatt folkegrupper i strid med hverandre, hvor én av gruppene til slutt fikk makten. Norge ble i sin tid bygget av jarler som sloss, til én av dem fikk tittelen konge. Så fulgte en tid, der Norge, Sverige og Danmark prøvde samme dynamikk på statsnivå i mange hundre år.  

Opp til vår tid ble samene fordrevet og fratatt land i nord. De ble til og med fratatt retten til å snakke eget språk i skolen. Dette varte frem til 1960-tallet. Forskjellen på Israel, Palestina og Norge er bare at samene ikke begynte med geriljakrig eller terrorhandlinger som svar på undertrykkingen. Hadde de gjort det, ville vi forstått israelere og palestinere mye bedre. Da hadde vi fått en situasjon der tusenvis av mennesker i befolkningen, når som helst, kunne plassere en bombe eller angripe med kniv, hvor som helst i samfunnet. Nivået av mistenksomhet og utrygghet blir skyhøyt blant familier på begge sider under slike forhold.  

Men vi nordmenn har klart å bedrive undertrykking og apartheid, også uten sånne trusler. I Norges grunnlov, som feires 17. mai, var innreise forbudt for jøder i Norge. Romfolk ble tvangssterilisert fra 1934 frem til 1970. Dette er sanne historier fra Norge, som har så mye å mene om situasjonen i Israel og Palestina.  

Israelere og palestinere har også sanne historier om seg selv. Israelernes nyere historie inkluderer flukt fra verdenssamfunnet og Holocaust, til det stedet i verden de hadde sin identitet ifra. En drøm om å unnslippe antisemittisme, som hadde vært et fenomen i århundrer. De ville gjenforenes med de jødene som bodde der. Det handlet om å komme hjem til et sted hvor de var velkomne. Det handlet om liv og død.  

Palestinerne sin historie handler om jødisk masseinnvandring utenfra, til det landet der palestinerne selv bodde. Og så begynte storpolitikken å gjøre seg gjeldende. Det begynte å angå stadig flere, også nabostater. Fra deres synspunkt ble maktbalansen mellom to allerede eksisterende folkegrupper dominert av de som innvandret. Innvandrerne ble en trussel. Parallelt behandlet stormaktene situasjonen slik de pleide, også andre steder i verden. Streker ble trukket på et kart, og lokalbefolkningen måtte ta følgene. Begge disse historiene har det blitt skrevet utallige bøker om, og de er som oftest hver for seg sanne.  

Men noen av disse historiene lukker døren såpass mye for helheten at de dermed nesten blir usanne. Dessverre inneholder også denne konflikten mange bevisste løgner og fordekte handlinger, som i alle kriger. Det er i tillegg krefter på begge sider som ikke aksepterer fred under noen omstendighet. Dette er dynamikk som journalistikken i vår tid må være på jakt etter hos alle parter, uten å favorisere. Det klarer journalistikken slett ikke alltid.  

Dette bildet er nok mer komplisert enn hva en nordmann kan sortere enkelt i et kommentarfelt. Likevel, blir beskyldningene om partiskhet i mediedekningen et argument som ofte overskygger all lidelsen som ligger i helheten. Helheten blir nesten for massiv til å forholde seg til. Kristen, politisk religiøsitet drar også, ofte uten å nøle, Gud inn i konflikten. Med samme evne til å bortforklare lidelse.  Man snakker som om Gud har valgt side.  

Men min gudstro gir meg et helt annet utgangspunkt midt i det kompliserte. Den ligner ikke på politisk religiøsitet i det hele tatt. I Mark.9.36-37 sies dette om Jesus: Så tok han et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene om det og sa til dem: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»  

Barna har ikke et forhold til hvor i historien en skal hoppe inn for å få retten til å leve i et land. De blir født inn i nåtiden. De trenger ikke religion eller hellige steder for å leke i nabolaget. Hva skal til for at barna skal få smilet tilbake i Israel og Gaza nå?  

Ledere som ikke kjenner på sånne spørsmål, fortjener vel ikke å få lede i verden? Enten de er kristne, jøder eller muslimer. Hvis ikke barnas smil er helligere enn det meste, er religion heller ikke til hjelp, noe sted. Ateistiske, politiske ideologier imponerer heller ikke, når barnas lidelser ikke teller mer enn maktmenneskers storhetstanker rundt i verden.  

Nå ser barnas smil ut til å være en utopi mange steder.  Og av og til oppstår ondskap som bare kan stoppes med makt. Men parallelt må disse smilene likevel snakkes om. Menneskerettighetene er mer enn bare en drøm. For vold klarer ikke å bygge noe på sikt. Bygging trenger andre redskaper enn våpen. Mennesket trenger troen på fremtiden, i nåtiden. 

Jesus sine ord om å elske sin neste, er et apolitisk språk. Det kan virke naivt. Det løser ikke alltid akutte, politiske problemer. Men mennesket trenger likevel empatiens språk. Med utgangspunkt i gudstro, ateisme eller menneskerettigheter. Slik at en hører dette språket fra mange nok, til å stole på det. Slik at ikke stadig flere blir hjerteløse… 

Kristne i verden må nesten passe på språket sitt, hvis de tenker at Jesus skal representeres. Hvis kristne huskes best i medier og kommentarfelt for politiske ytringer, har Jesus allerede kommet i bakgrunnen. Hvis for eksempel empatien for barna i Gaza forsvinner fra kristenfolket, forsvinner også bildet av Jesus. For han identifiserer seg jo med alle barns behov. Kristne bør nok passe seg for å bare snakke noen barns sak, på bekostning av andre barn.  

Kristne som aksepterer bruk av vold på vegne av Gud, snakker ikke Jesus sitt språk. Maktbruk kan dessverre tvinge seg frem i politikken, men kan aldri slippes inn i den kristne gudstroen. Det er ikke gudstroen sin oppgave å snu ryggen til noen sin lidelse.  

Det er bra at kristne mennesker engasjerer seg for tryggheten til de jødiske barna. Så lenge noen av dem gjør det samme for de palestinske barna. Så lenge disse kristne ser verdien av begge deler. Ellers har de mistet kontakten med evangeliet, de gode nyhetene om at Gud elsket hele verden så høyt, at han sendte Jesus. Den som ikke tar imot et slikt lite barn, tar heller ikke imot Jesus… 

Vi troende har et ansvar for at budskapet til Jesus ikke blandes med religiøs motivasjon for maktbruk. Ingen kommentarfelt burde ha rom for misforståelser her. Å ta stilling til noe politisk, er ikke det samme som å tale Guds sak.  

Jesus sitt budskap til verden er for vidtrekkende, til å reduseres til støtte for én folkegruppe foran en annen. Kristne ledere som bare snakker én parts sak i egenskap av å være leder, reduserer fort rekkevidden i evangeliet, de gode nyhetene. Gud setter ikke norske eller jødiske barn foran palestinske. Det burde sies av kristne ledere, ofte.  

Da Hamas gikk til angrep på jødiske barn og ungdommer 7.okt. 2023, fremkalte det engasjement og støtte fra den kristne gudstroen. Også gislene, som fremdeles blir holdt under livstruende og nedverdigende forhold, fortjener all den medfølelsen og hjelpen de kan få. Noen må snakke deres sak, blant oss som står utenfor også.  

Men slik konflikten har utviklet seg nå, håper jeg på et like sterkt kristent engasjement for de lidende barna i Gaza. Og at hjelpen når frem til dem. Uten at samvittighetsløse mennesker beriker seg selv, eller har sin egen agenda, rundt den hjelpen. Et klassisk nødhjelps-problem, som alltid må kvalitetssikres så godt som mulig. Med respekt for dem som skal hjelpes.  

Jeg håper på et like sterkt, kristent engasjement for palestinerne sin håpløse og kaotiske hverdag. I samme menighet eller samme kristne politiske parti. Noe annet, representerer ikke Jesus sitt budskap, evangeliet. Det blir ikke den kristne gudstroen verdig.  

Og så må jeg håpe på at barnas smil kan fortelle palestinsk og israelsk lederskap hvor veien videre kan gå. Begge parter har det smilet felles. De trenger å gi hverandres barn trygghet. Samtidig. Det kan virke uoppnåelig og naivt, for foreløpig dominerer mennesker som ikke ser ut til å ha tanke for barna, på begge sider i konflikten.  

Men barna er en viktig del av bildet. Kanskje er det hos dem sannheten befinner seg. Det er de som skal gå videre, når våpnene stilner. Dagens barn er morgendagens samfunn. Dette gir ingen konkrete, realpolitiske løsninger i øyeblikket, men det har mye å si for hva en navigerer etter når beslutninger skal tas om fremtiden.  

Jeg vet mye mindre om dette, enn palestinere og jøder gjør, selvfølgelig. Men hvis gudstroen min skal snakke fra utsiden, blir det likevel sånn. Bibelens Jesus har bare ett enkelt budskap. Fredens evangelium til hvert enkelt menneske. Det som også gir barna smilet tilbake. Jesus har bare ett perspektiv: Shalom Israel! Salam Gaza! Fred være med barna deres!