TRANSKVINNEN, PASTOREN OG DEN RIKE UNGE MANNEN

- En lignelse om hverdag i noen norske menigheter

18.04.25

En mann kom inn på en pastors kontor en dag. Pastoren kjente ham igjen som den rikeste næringsdrivende der i byen. Mannen sa at han hadde fått en ny overbevisning i livet, og ønsket å knytte seg til menigheten. Han måtte bare få oppklart noe først. For han likte at ting var ryddige. 

Mannen var fremdeles litt i tvil, fordi mange bibeltekster gjorde ham urolig. Han hadde lest selv i Bibelen at ingen kan være Jesu disippel, hvis han ikke oppgir det han eier. På toppen av det hele hadde Jesus sendt en rik, ung mann som han selv bedrøvet bort. Fordi han ikke ville gi bort det han eide til de fattige. Jesus så ut til å foretrekke fattige mennesker foran rike i sine lignelser, mente han.

Pastoren smilte forståelsesfullt, og forklarte at ingen i menigheten levde etter disse bibelordene. Selv om Jesus sine ord var så sterke og tydelige. Fordi det var mulig for Gud å ta imot også velstående mennesker. Det var ingen grunn til å slite med sånne tanker om hvor fullstendig en omvendelse må være. Ingen i menigheten hadde tenkt å omvende seg så helhjertet. Det er det vi alle trenger Guds nåde til, sa han.  

Pastoren la til at mannen var hjertelig velkommen. Han trengte ikke å tvile på sin plass i menigheten. Alle ville bli takknemlige for å ha et så ressursrikt menneske med på laget. Denne rike, unge mannen gikk glad ut døren etter å ha blitt styrket i sin nye tro.  

Litt senere den dagen banket en kvinne på pastorens dør. Hun fortalte gledestrålende at hun hadde kommet til tro på Jesus. Det hadde forandret livet hennes. Det hadde spesielt gjort inntrykk, da noen venner fortalte henne at Jesus aldri snakket imot transpersoner. For første gang følte hun seg hjemme i sitt eget liv. Hun følte seg omsluttet av en kjærlighet hun egentlig ikke hadde klart å gi seg selv før.

Hun betrodde til pastoren at hun nettopp var helt ferdig med sin egen kjønnsbekreftende kirurgi. Hun trodde egentlig at dette alltid ble sett på som syndig i en kristen menighet. Men så hadde hun også hørt noe mer av vennene sine. At Gud også hadde sagt i Bibelen, at ingen hadde lov til å kalle noe menneske for urent. Hun hadde blitt gledelig overrasket av å høre dette om Bibelen. Det som hun trodde var umulig i en menighet, det var mulig for Gud, likevel. 

Pastoren, som helt fra start var ganske ukomfortabel, ble litt tatt på sengen av denne ulærde siteringen av Bibelen. Fra en transperson. Og det ble verre. Hun spurte også om pastoren ville vie henne og kjæresten hennes. Det var derfor hun egentlig tok kontakt med pastoren på denne måten. Kjæresten var ikke troende, men han ville gjerne også vies i en menighet. For han så hvor godt hun hadde av sin nye tro. 

Men pastoren sin ryggmargsrefleks var i bevegelse, lenge før hun var ferdig med å snakke. Han forklarte høflig, men bestemt, at ekteskapet var forbeholdt en biologisk mann og en biologisk kvinne. Fordi det var sånn de var skapt av Gud. Han kunne ikke vie henne, fordi han måtte være trofast mot Guds Ord. Selv om Jesus ikke sa noe direkte mot transpersoner. 

Menigheten ville med glede ta imot henne, hvis hun kunne få reversert så mye som mulig av kirurgien hun nettopp var ferdig med. Hun måtte slutte med hormoner og begynne å oppføre seg som en mann igjen. Hvis hun da, som mann, også heller kunne finne seg en kvinne å leve sammen med, ville pastoren med glede vie dem. Hun måtte forlate forloveden, selvfølgelig. Pastoren beklaget, men dette var menighetens syn. For Guds nåde var avhengig av omvendelse, rett og slett. I sitt stille sinn tenkte han: Gå bort og synd ikke mer. 

En sårhet kom over ansiktet til kvinnen, da hun forsto at hun hadde tatt feil. Hun kjente seg plutselig veldig utilpass på pastorens kontor. På grunn av både utseendet sitt, personligheten sin og kjærligheten til forloveden sin. Hun følte seg så naiv, fordi hun trodde hun forsto Gud. Hun gikk bedrøvet ut døren. Hun følte at noen hadde tatt hennes Herre bort. Det viste seg, i tiden som kom, at hun aldri fant ham igjen. 

Pastoren på sin side følte han hadde stått opp for Guds Ord. Selv om det var ukomfortabelt for ham. Etter hvert klarte han å riste av seg uroen på veien hjem. Han begynte å glede seg til å se menighetens reaksjon når den rike, unge mannen kom til gudstjeneste for første gang. Viktig å fokusere på noe positivt, tenkte han med seg selv.  

For det regnet også, så en kunne tro himmelen gråt, der han trasket av gårde. Heldigvis hadde han paraply, så han beholdt humøret hele veien hjem til kone og barn. Hjem til sitt store, lune hus. I morgen ville han ta enten

Lexus´en eller BMW´en til jobb. For det var fare for regn da også...